Phønix 2 AK

Onsdag i forrige uke bestemte jeg meg for å ta med Phønix på en siste prøve denne vinteren. Ville egentlig hatt med Vega også, men løpetida innhentet henne.
John og jeg drar opp grytidlig søndag morgen til Nesheia og møter mange kjente på oppropet. Mange friske fjes i morgensola, og også de som trenger både 1 og 2 pils på oppropet for å komme igang etter festens slutt bare et par timer tidligere.
Vi går på et rent AK parti og har første slipp. Føret er knallhardt på morgenkvisten, så det passer oss bra. Nixen går et meget godt første slipp uten at han eller makker kommer i fugl.
Andre slippet er likedan. Går meget godt og holder dampen oppe slippet ut uten fugl eller sjanse på fugl. Han har en stand langt ute, og når jeg kommer ned til han går han villig frem på ordre uten at vi får noen fugl i lufta. Tomt sete. Mange andre hunder har iløpet av dagen flere sjanser, men roter seg bort i støkk. Enkelte kommenterte at forholdene er helt umulige for hundene og at det ikke finnes vitring i det hele tatt. Jeg tenkte at man må jo bare ha hund som takler det. Tredje slippet starter som de to første, men så forsvinner makker. Fører roper og fløyter for å finne hunden, og nixen slår av på tempo og intensitet. Må jobbe litt med han for å få han ovenpå igjen, og vi får betalt. Han går over en liten topp og viser seg ikke igjen. Når jeg kommer opp ser jeg han i stand 50 meter lenger framme. Opp med revolver og går forsiktig bort og ber om reis. Han går som vanlig villig frem og reiser presist 2 ryper og er som alltid helt rolig i oppflukt og skudd. Han utreder greitt og avslutter slippet. Det ordnet seg i siste minutt. Jeg hadde med apportrype i sekken, men jeg visste med meg selv at jeg ikke fikk bruk for den. Vi får 2 ak og jeg er meget glad for det. Nixen viser igjen at han er til å stole på. På prøve svikter han ikke og gir meg nok en gang en aldeles strålende dag i fjellet. Og på de høyeste tinder har vi ikke vært ennå.

Så kommer en solskinnshistorie. Min gode gode venn John( den smukke) var mitt reisefølge denne søndags morgenen. Allerede flere timer før opprop fikk vi noen indikasjoner på at dette skulle bli en spesiell dag. Underveis mot opprop var vi 40 cm fra å få en elg rett i frontruta. Uten av vi på forhånd fikk noe forvarsel så sprang plutselig en elg rett ut i veien foran bilen. Bråbrems og banning og skriking ble etterfulgt av kaldsvette og skjelving. Det var 'close'. Så var det beveren som var ute på morgentur, og til slutt en hest på ville veier midt i veien som ikke ville slippe oss forbi. Jo mer John trykket på gassen jo villere ble hesten. Men tilslutt ordnet det seg og vi kom helskinnet frem til opprop.
John og Bjørgs lille sjarmtroll SV Yoko har sanket massevis av premier i UK, debuterte i ak på lavland med 1ak og lagt grunnlag for en stor fremtid. Forhåpningene har vært høye for vinteren.
Men Yoko har ikke vært helt på samme kanal som sine eiere og førere i vinter. Det har ikke 'villet' seg. Ved flere anledninger har jeg fått melding fra John som sier at han håper å få være med videre etter 1ste slipp. Men John har bitt tennene sammen og lagt sjela si i dette. Flere turer opp i fjellet med trening,trening og atter trening. Never give up. Og det har gjort susen.
På mitt parti igår får vi alle se en suveren hund som danser seg gjennom dagen på overlegen måte. Avsøker terrenget glimrende med fart og stil slik vi vet at hun kan. 2 komplette fuglearbeid med reis, 1 støkk med komplett ro og respekt, nevner støkken bare for å understreke at dette ikke er noe problem for Yoko, og en flott spontan sekundering. Jeg tror nok at John underveis følte at idag går det veien. En stolt og meeeeget glad fører kjempet nok litt mot tårene når dommeren overøser Yoko med superlativer og tildeler denne flotte ekvipasjen en soleklar,velfortjent og vel unnt 1AK. John, well done :-)